Bruk oss – mer!

Tradisjonell oppfatning av faget kan hindre effektiv bruk av kommunikasjonskompetanse i landets kommuner og fylkeskommuner. Har vi råd til det?

Følgende «kronikk» står i siste utgave av fagbladet Kommunikasjon i spalten – Slik jeg ser det. Forfattet av leder av Kommunik Guro Hegna Svendsen:

Kommunikasjonsforeningen har tatt initiativ til en nærmere undersøkelse og status av vår bransje som har resultert i forskningsrapporten  – «Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv?» En viktig rapport som gir et oversiktsbilde over bransjen, samtidig som den får frem forskjellene på kommunikasjonsarbeid avhengig av bransje og virksomhet. Rapporten går et skritt lenger i inndelingen enn å skille mellom offentlig og privat sektor. Offentlig sektor er inndelt i departementer, direktorater og kommuner/fylkeskommuner. Rapporten viser at kommunikasjonsarbeidere i kommunene føler seg mindre sett, og deres kompetanse mindre verdsatt enn hos kollegaer i andre bransjer og virksomheter. Er det riktig, kan vi kjenne oss igjen? Ja er svaret, og jeg vil utdype hvorfor, slik jeg ser og erfarer det.

Selv er jeg kommunikasjonsansvarlig i en fylkeskommune, men som leder av Kommunik har jeg mye kontakt med kommunene. Dessuten har praktisk kommunikasjonsarbeid i fylkeskommuner mange likhetstrekk med kommunene på flere områder, men det er en sentral forskjell. Kommunene har i sum mindre ressurser tilgjengelig. Med ressurser menes her kompetanse, økonomi og personer.

Antall innbyggere i kommunen er som regel styrende for størrelse og sammensetning av kompetanse i de enkelte kommuneadministrasjonene, og kommunikasjonskompetanse står ikke alltid øverst på prioriteringslisten.

Kommunikasjonsansvaret i den enkelte kommune og fylkeskommune ligger i praksis hos rådmannen. Hvor stor forståelse, erfaring og kompetanse har landets rådmenn om vårt fagfelt? Når jeg spør kollegaer om dette får jeg svært ulike svar, og her tror jeg også mye av frustrasjonen ligger som blir synliggjort gjennom undersøkelsene og danner grunnlaget for rapporten. For flere rådmenn i landets kommuner assosieres kommunikasjon, eller informasjon som ofte er betegnelsen, med nettsider, brosjyrer og pressemeldinger til media. Kommunikasjonsarbeidet er i tillegg organisert svært ulikt. Kommunikasjonsansvarlig kan være alt fra formannskapssekretæren, til webansvarlig, leder av servicetorget eller kommunikasjonsdirektøren med ansvar for en større fagseksjon. Mange steder er ansvaret også mer pulverisert på flere personer. Hvorfor er det slik? Jeg tror noe av årsaken ligger i at den administrative ledelsen ofte er den samme over lang tid, og at manglende kunnskap og erfaring med kommunikasjonsfaget gjør at det blir lavt prioritert og organisasjonen jobber slik den alltid har gjort. Kompetanse og erfaring hos rådmennene er mer avgjørende enn størrelse på kommunen. Rapporten sier da også at størrelse på kommunen ikke er avgjørende for innflytelse. Et annet og viktig moment er trang kommuneøkonomi og tøffe prioriteringer. Når rådmannen i en middels stor kommune må velge mellom en ny medarbeider med god kunnskap om offentlig innkjøp eller en kommunikasjonsrådgiver, er det unntaksvis at økt kommunikasjonskompetanse blir prioritert. Ved hjelp av gode innkjøpsrutiner unngår man uregelmessigheter og øker inntjeningen (er lovpålagt), det samme kan ikke sies om kompetanse på kommunikasjonsarbeid…..

Det er her vi må bli flinkere til å synliggjøre hva kommunikasjonsfaget inneholder både som enkeltaktør og interesseforening/faglig forum. Investering i kommunikasjonskompetanse i den enkelte kommune og fylkeskommune skal lønne seg, selv om investeringen ikke synes direkte på bunnlinja i årsrapporten. Det handler igjen om kunnskap, forståelse og erfaring med praktisk og strategisk kommunikasjonsarbeid hos beslutningstagerne.

Og det handler om posisjon. Styreleder i Kommunikasjonsforeningen Nils Petter Strømmen reiser spørsmålet om hvorvidt kommunikasjonsrådgivernes manglende innflytelse og posisjon i kommunene kan være et demokratisk problem. Det er et betimelig spørsmål.

For at vi skal kunne være gode strategiske rådgivere må vi være der diskusjonene er og beslutningene tas – i rådmannens ledergruppe. Vi skal se organisasjonen fra et uten i fra og inn perspektiv, og vi skal med full legitimitet kunne stille de kritiske spørsmålene og ta pulsen på den kommunen eller fylkeskommunen vi representerer. Vi skal jobbe proaktivt i stedet for å rydde opp i etterkant. På den måten utnytter den enkelte kommune og fylkeskommune best den kommunikasjonskompetansen som det etter hvert investeres mer av i vår sektor.

Til slutt; la det ikke være tvil – jeg er optimist. Mange som leser dette vil nikke gjenkjennende til situasjonsbeskrivelsen når det gjelder egen jobbhverdag, men minst like mange eller flere vil det ikke, inkludert undertegnede. Rapporten sier klart at kommunikasjonsdirektører/sjefer/rådgivere generelt har stor innflytelse og sitter i posisjon i egen organisasjon. Dette er tendensen også i vår sektor, men det går sakte og vi er utålmodige.

Det er kanskje sakens kjerne – vi er utålmodige.

Guro Hegna Svendsen
Leder av Kommunik og Informasjonssjef i Buskerud fylkeskommune